Store forandringer

Store forandringer har funnet sted i livet mitt. Jeg har sluttet på sivilingeniørstudiet i bygg & miljø på NTNU. Jeg har bestemt meg en gang for alle: Jeg skal gjøre nøyaktig det jeg har lyst til. Jeg skal aldri mer utsette meg for kjipe ting bare fordi det er fornuftig. Nå har jeg fire forelesninger på Dragvoll i uka. To av dem Musikk i mediealderen, som denne uken har behandlet temaet Elektroakustisk musikk. Som faktisk viste seg å være utrolig interessant! En utrolig deilig følelse å faktisk følge med i en forelesning fordi man er interessert i emnet og ønsker å lære mer om det. Musikkhistorie 1 har nettopp pløyd seg gjennom barokken og klassisismen, så jeg får nok en del å ta igjen. Men alt går så mye lettere når faget er morsomt.

Jeg kommer til å prøvespille igjen til våren. Håper det går bedre denne gangen. Det skal innrømmes at det var ganske så kjipt å ikke komme videre noen steder... Så jeg søker vel her, Oslo, Stavanger og litt sånt, tenker jeg.

I kveld skal jeg på den første øvelsen i StrykOrch, det nye studentkammerorkesteret. Aktuellt program er visstnok Tschaikowsky Strykeserenade (Hmm, vel. Vi får se...), Dvorak Strykeserenade (Ja, gjerne!) og en suite av Janacek (Hvem er nå denne karen).

Jeg kan ikke lage mat

At jeg ikke kan lage mat er en ting. Noe som er langt verre er min grenseløse utilstrekkelighet når det gjelder å finne på hva jeg skal spise. Som i dag. Jeg skulle lage middag alene (for andre gang siden jeg flyttet hit), og tok som vanlig turen bort til øverste hylle i skapet hvor jeg oppbevarer klassikeren Fra boller til burritos. Som vanlig fant jeg ingenting der. Så mange matretter å velge mellom, dog ingen aktuelle. "Hmm, kanskje denne? Nei, den har jeg aldri laget før...". Så det gikk som det måtte gå. Jeg luntet med senket hode til Ica for å raske med meg noe jeg raskt og effektivt kunne tilbrede for å tilfredstille min lengtende gane. Jeg entret Icas lokaler, og i det samme kom et øyeblikk av dyp inspirasjon og kreativitet over meg. Biff! Jeg skal lage biff! En genial idè! Jeg var til og med oppegående nok til å legge merke til de ble solgt ferske kantareller, og tok med det og. Dette kunne blitt et utmerket måltid, hadde det ikke vært for at jeg som sagt ikke kan lage mat. Jeg er ute av standt til å stelle i stand et måltid uten å kløne til et eller annet som setter en demper på hele den gastronomiske opplevelsen. (Skjønt; fiskepinner, hvor gastromisk er det? Men det er et annet eksempel.) Hva skjedde denne gangen? Jo, pommes fritesen (ble det riktig stavemåte, tro?). Det ble synderen. Einstein her (Einstein er en person jeg liker å sammenlikne meg med. Han var veldig smart, og spillte fiolin. Akkurat som meg. Ergo er jeg den neste Einstein. Men selv genier kan kløne det til når det gjelder den gastronomiske kunst. (En annen ting jeg liker, er å la folk tro at jeg kan mange fremmedord. Dette stemmer til en viss grad, men alle er hentet fra Donald)) klarte å forkulle samtlige potetpinner. Hva gikk galt? Jo, jeg tenkte "kanskje det hadde vært lurt å plassere brettet (Heter det det? Nei, det heter langpanne.) et stykke ned i ovnen?" Det gjorde jeg selvsagt ikke. Tenkte at er man usikker, plasserer man langapanna i midten. Det er alltid en skuddsikker vinner. Men akk. Ikke denne gang.

Forøvrig kan jeg nevne at immunforsvaret mitt fungerer utmerket. Jeg er foreløpig uberørt av influensaepidemien som sveiper over Trondheim. Dette er fordi jeg drikker Møllers tran hver morgen, rett fra flaska.

Øvingshelg med TSS

Denne helga var jeg, Simon og Daniel på øvingshelg med Trondhjem Studentersangforening i Hommelvik. Det var litt vel mye øving, etter min smak. Strengt tatt var vel det verste av alt at jeg ikke hadde noe liggeunderlag, bare dyne. Første natta bretta jeg dyna og lå inni, og hadde jakka til Daniel under meg. Pluss min genser, og Simon sin genser. Veldig hardt, og mange klumper. Og veldig trangt å ligge inni bretten. Ikke suksess. Neste natta lå jeg oppå dyna, og hadde klærne på, pluss at jeg hadde beina nedi ryggsekken min og hadde bredd over meg masse aviser og lakenet mitt. Litt uteligger, men ellers suksess. Var god og varm, og lå mykt. Bare synd avisene ramlet av hver gang jeg skulle snu meg...

Spilletime

Jeg har nå kommet tilbake fra en av de merkeligste fiolintimene jeg noengang har hatt. Det begynte med at jeg spilte en b-dur skala på a-strengen. Så ba han (Bjarne Fiskum, altså) meg om å legge fra meg fiolinen. Resten av de 90 min. timen varte spilte jeg ikke særlig mer. "Du har prestasjonsangst du". Og det stemte. Denne fyren er kanskje en av de beste fiolinpedagogene i landet. Og her kommer jeg, fiolinist fra Røyken som ikke engang kom videre noen på noen av prøvespillene. Saken er at jeg spenner for mye. Jeg er redd for å gjøre ting feil. "Du må kose deg med instrumentet; ha det gøy!" (Jeg skriver dette fordi han ba meg notere. Kan jo like godt gjøre det her.) Begynn med å spille skalaer, f.eks. H-dur. Bare ta det helt med ro. Slapp av. Hva du enn gjør, må du ikke spenne kroppen. Pass på holdning. Bena godt plantet på gulvet. Bøy i knærne. Slapp av i armer, hender, skuldre, nakke. Virkelig kjenn at du spenner av. Begynn så spille. Uten noen som helst form for redsel om å gjøre ting feil. Bare kos deg. Ta det med ro. Slapp av. Det er ikke farlig. Vær så slapp som mulig i hele kroppen. (Han fortalte om en onkel av ham som hadde vært konduktør i NSB, og var fryktelig lat. Han var god til å spille fiolin, for han slappet heeelt av. Men han var så lat at han aldri gadd å øve, så han ble aldri fantastisk.) Vær nøye med annsats. Posisjonsvekslinger. Vibrato på hver tone. Spille litt opp og ned. Lek deg. Ta ned instrumentet og slapp av. Rist løs. Viktig å ta pauser. Prøv å finne den gode følelsen. For å komme videre fra det nivået du er nå, må du lære deg å spenne av. Ikke være redd for å gjøre feil. Ingen prestasjonsangst. Men fortsatt være nøye med holdning. Ikke for mye bøy i nakken. Jeg kan ikke gjøre dette for deg; du må lære dette selv. Det er vanskelig å sette ord på disse tingene, men prøv så godt du kan og forstå hva jeg mener.

Da det var et kvarter igjen fikk jeg ta opp fiolinen igjen. Og det låt så mye bedre! Jeg skal ikke spille Saint-Saens H-moll, som planlagt. Jeg skal spille et enkelt stykke hvor jeg tenker over disse tingene, Paganini nr.16 og skalaer. Samt litt etyder. Jeg forlot timen med en svært lett følelse i hele kroppen. Det var rett før jeg begynte å le. Jeg svevde, så å si. Kjente meg nesten litt brisen. Utrolig merkelig. Men veldig bra. Tror nok dette kan vise seg å være en av de mest avgjørende spilletimene jeg noen gang har hatt. Håper virkelig at jeg klarer å gjøre noe med disse problemene. Kan nok ta en del tid. Men om jeg virkelig klarer det, er det sjanser for at jeg blir ganske god, tror jeg.

Første Trondheimspost

Endelig! PC med internett! Seier! Etter snart en måneds isolasjon her oppe i isødet er jeg igjen klar for kommunikasjon med omverdenen. Mye har skjedd siden sist. Jeg har blitt siv.ing.-student på Gløshaugen, og bor på Falkenborg Studentby med Simon og to jenter, har kommet med som 1. bass i Trondhjem Studentersangforening, blitt med i Studentersamfundets symfoniorkester og hatt èn (snart to) fiolintime med Bjarne Fiskum.

Først litt informasjon om Falkenborg: Ikke flytt hit noengang! Det koster mye å bo her, og når det på nettsiden står at "Falkenborg har unik beliggenhet for deg som skal studere i Trondheim, betyr det at uansett hvor du skal, så er det like fordømt tungvint å komme seg dit. Bortsett fra hvis man studerer på Dronning Mauds minne; det er like borti veien her. Ellers har hele hybelen en slags steril, hvit sykehusfølelse. Min så lang sparsomt møblerte hybel er et trist syn. Minner litt om en fengselcelle. Bortsett fra at de cellene sannsynligvis er mer hjemmekoslige enn hybelen min...

Om fadderperioden (matte-er-gøy-bli-kjent): Først av alt; matte er ikke gøy! Kan ikke fatte at jeg virkelig kunne glemme hvor usannslynlig kjipt det faget faktisk er. Mener å huske at jeg i forrige post skrev at jeg dro til Trondheim for å bli smart, men foreløpig kjenner jeg meg ikke særlig smart. I de matteforelesningene som har vært, kjennes det ut som om hjernen min langsomt transformeres til en sløv, inaktiv og ubrukelig grøt-substans, der jeg eksponeres for en endeløs strøm av meningsløse symboler og teoremer for å finne stigningstallet til tangenten i punktet a på grafen f(x) (les: "f av x") og liknende. Huff. Men kanskje blir alt bedre etter hvert, når jeg kommer inn i det igjen. Har tross alt ikke tenkt en eneste matematisk tanke på over et år. En ting er å skryte ved middagsbordet på Toneheim om at man skal bli doktor i sement, en annen ting er å faktisk studere ved et universitet og ha tunge fag som matte og kjemi, hvor pensum i begge tilfeller er på over 1000 sider. Og ærlig talt vet jeg ikke om det er dette jeg har lyst til. Vil jeg virkelig sitte på et kontor i 40 år og klikke på en pc? Jaja. Det er det jeg må finne ut nå. Hvis det om et halvt år er like kjedelig som nå (hvilket mest sannsynlig ikke kommer til å være tilfelle), kan jeg jo bare slutte. Men på den annen side burde man ikke uten videre kaste bort en vei til sikker jobb, fremtid osv. Ikke i hvert fall ikke helt uten videre.

Til tross for alt dette er humøret mitt relativt bra, mest pga. tre ting: Symfoniorkesteret, Bjarne Fiskum og TSS.

I symf.orch. viste det seg å være mange kjente. Folk jeg ble kjent med på sommerkurs for strykere i 1999. Folk jeg har spilt i skoleorkester. Folk jeg har spilt i byorkester med. Folk jeg kjenner fra Norsk Ungdomssymfoniorkester. Folk jeg kjenner fra Toneheim (Daniel). Kort sagt, en samling mennesker jeg kjenner fra svært forskjellige perioder av livet mitt. Folk jeg ikke har sett på fire år. Folk jeg ikke har sett på fire måneder. Folk jeg ikke har sett på fire uker. Og mange ukjente, som jeg ser fram til å kalle "kjente" og kanskje til og med mer enn det.

Torsdag for to uker siden hadde jeg fiolintime. Det var veldig fint å begynne å ta undervisning igjen. Begynne å jobbe med saker og ting som har ligget å slengt siden Toneheim. Jeg har kjøp "Carl Flesch". Måtte jo det, siden ingen i dette landet underviser i "Contemporary violin tecnique by Ivan Galamian and Fredric Neumann". For utenforstående: Carl Flesch er et tjukt hefte med skalaøvelser, treklanger, oktav-ters-kvint-kvart-desim-detsomer-øvelser osv. Elsket og hatet av mange. Av de fleste noenlunde ambisiøse fiolinister i verden, vil jeg tro. Jeg har visst mye å jobbe med når det gjelder bueteknikk, visstnok. Spenner for mye i hånden. Må lære meg å spille mer ut. Men har "bra rapiditet i venstrehånden", visstnok. Jeg skal i hvert fall gjøre det jeg kan for å få øvd mest mulig, og gjøre det jeg må for å bli bedre til å spille.

TSS er et mannskor på rundt 80 menn, som man må prøvesynge for å få være med i. Jeg sang alle fugler, og fikk lov å være med. Daniel og Simon kom også inn. Dette blir gøy!

Ellers: Jeg har endelig fått tid til å høre Prokofiev fiolinkonsert som jeg kjøpte i Budapest. Og for en fiolinkonsert! Fikk gåsehud både her og der. Virkelig fantastisk! Utrolig! Og Shostakovich, som er på samme cd, er også meget, meget knall.