Curb your Enthusiasm

I ny og ne hender det at NRK 3 sender en serie som på norsk ha blitt kalt Ingen grunn til begeistring, eller Curb your Enthusiasm, som den egentlig heter. Dette er en delvis improvisert sitcom om livet til Seinfeldmedskaperen Larry David. I serien spiller han den versjonen av seg selv verden ville fått oppleve i virkeligheten om han fullstendig hadde manglet sosial intelligens. En gang i blant har jeg vært så heldig å skru på NRK 3 akkurat når de sender denne geniale serien, og nå fant jeg den på DVD på biblioteket. Maken til håpløs fyr. Jeg ler meg skakk hver gang jeg ser en ny episode. F. eks. den episoden hvor han blir kritisert av en annen jøde fordi han plystrer på en melodi av Wagner (Siegfrid-idyll) mens han står utenfor kinoen. Denne håpløst rabiate fyren viser seg å være en nabo av David. Det hele utvikler seg til en slags feide, og episoden ender med at David står utenfor huset til denne fyren midt på natta, og dirigerer et orkester i nettopp Siegfrid-idyll. En annen gang forteller han barna av en wrestler (som hevn for at denne har punktert dekket på Davids bil), at wrestling bare er skuespill, og ber dem hilse faren fra the bald son of a-et eller annet. Kanskje en smule tåpelig av meg å prøve å beskrive en serie på denne måten, men poenget mitt er: serien er hysterisk morsom, gå å se den! Hvis du liker Seinfeld, er dette serien for deg. Hvis du ikke liker Seinfeld, er dette også serien for deg, for Curb your Enthusiasm er enda bedre.

Og ellers. Jeg øver og står i. Det går egentlig litt trått. Men jeg gjør så godt jeg kan. Har funnet ut at å stå tidlig opp hjelper en hel del. Sist onsdag sto jeg opp 7 for å dra på pilates. Jeg og 20 jenter. Hvorfor pilates? Jo, saken er at jeg lenge har hatt problemer med smerter i rygg, nakke, skuldre, mellom skulderbladene når jeg spiller (fiolin, naturligvis, hva trodde du? GTA Vice City? Ikke denne karen nei, aldri i verden..) og ellers. Derfor har jeg begynt å trene. For de som enda måtte være mer nysgjerrige, pilates er en slags blanding av yoga og aerobic. Pilates er kanskje litt femi, men det driter jeg i. Det hjelper. Nå kan jeg spille fiolin uten å irritere meg over smerter her og der, mye på grunn av trening, og i tillegg øvelsene jeg fikk av fysioterapeuten min.

Ja, også var jeg på Baltic Youth Philharmonic igjen. I Peenemünde. Som vanlig ufattelig kult. Synd det bare er en konsert igjen, i Stockholm. Men jeg satser på å komme med neste år også. Det går rykter om Vårofferet (Stravinsky, men det vet jo de fleste) og Sibelius 7. symfoni (fantastisk. Ganske enkelt fantastisk). Håper jeg kommer med. Man må nemlig prøvespille hvert år. Dessverre og heldigvis.

Nytt skoleår, nye muligheter

Så. Det begynner å bli en god stund siden sist jeg skrev her. Intet nytt er godt nytt, eller hva? Vel, ikke i dette tilfellet. Noen dager etter at jeg skrev det forrige innlegget, fikk jeg vite at en god venn av meg, som jeg ble kjent med i 5-årsalderen, og fortsatt holdt noenlunde kontakt med, hadde tatt selvmord. Noe som naturligvis kom som et svært stort sjokk på meg. Jeg rakk bare å være sammen med ham en gang. Vi hadde det kult sammen, og jeg syns han virket i godt humør. Fire dager etter skjøt han seg, og ingen vet hvorfor. Intet brev. Vi som er tilbake kan bare spekulere i hvorfor han gjorde det. Dette er noe jeg prøver å ikke gjøre, for det gjør vondt å tenke på at han var så langt nede at han ønsket å avslutte livet. Hva som får et menneske til å gjøre noe sånt i en alder av 22 år, med hele livet foran seg, og fremtidsmuligheter til tusen (for det hadde han virkelig), kan jeg ganske enkelt ikke skjønne. Men jeg var ikke ham. Han må ha hatt ting å stri med jeg ikke kan forestille meg, og som han har holdt skjult for alle. Kanskje i mange år, kanskje bare de siste månedene før han døde. Hvem vet? Å miste et menneske jeg har tilbrakt så mye tid sammen med i ulike sammenhenger, på barneskolen og senere for det meste på fritiden, etter som vi gikk på forskjellige ungdomsskoler og videregående skoler, er selvsagt svært tungt, spesielt var det det i begynnelsen. Likevel får det meg til å føle meg heldig. Jeg er glad det ikke er meg. Jeg er glad jeg er i live og noenlunde lykkelig. Er jeg kynisk? Ja, litt. Noen ganger må man det. For å komme seg videre i livet. Jeg var utrolig heldig. Rett etter begravelsen dro jeg på et orkesterkurs i Estland i to uker, og møtte akkurat de menneskene jeg trengte for å reise meg på to bein igjen. Så, for å summere. Det som skjedde er naturligvis utrolig kjipt. Likevel er jeg stort sett glad og fornøyd, og ser lyst på fremtiden. Jeg har mange andre venner, som jeg setter utrolig stor pris på, og jeg holder på med noe jeg liker. Jeg skal nok klare meg.

Dette skoleåret skal jeg skjerpe meg. Det sier jeg til meg selv hvert eneste nye skoleår. Men denne gangen skal jeg virkelig gjøre det. Faktisk.