Å kjøpe lykke for penger

I dag stakk jeg en tur i svømmehallen. Det er alltid bra. Badstua etterpå var enda bedre. Jeg simpelthen elsker badstu. Badstu er lykke. Etterpå stakk vi (Vegard og jeg) på China House og spiste mongolsk grillbuffè. Det var suksess. En stund trodde jeg at jeg kom til å eksplodere i en sky av suppe, lammekjøtt, grønnsaker, karamellpudding og kaffe. Etter den obligatoriske turen på platekompaniet etterpå er jeg nå i besittelse av filmen The life aquatic with Steve Zissou, en Wes Anderson film jeg så litt av på tv for en stund tilbake. Jeg liker filmene til Wes Anderson. De er koselige, rare og tidvis veldig morsomme. Som meg. Bare at jeg muligens ikke er så koselig alltid. Ser i hvert fall ikke sånn ut. Folk sier jeg burde smile mer. Vel. Uansett. Wes Anderson lagde filmen The darjeeling limited, som gikk på kino rundt juletider. Den var knallbra. Jeg ser fram til å se Life aquatic. I tillegg kjøpte jeg en cd grunnet coveret, som jeg hører på akkurat nå. Det var ganske suksess. Men ikke helt helt innertier. Her kan dere se dem:

Hvem ville ikke kjøpt et albumet når coveret ser sånn ut? The Commodores. Det er forøvrig de som har sangen Easy, som er brukt i en del andre sammenhenger. Ellers fikk jeg tak i et best of-album med Johnny Cash som jeg har stor tro på. Nå burde jeg snart se til å komme i gang med bibliografioppgaven min, men jeg drøyer vel en stund til, vil jeg tro.

Multicup

Nå har jeg nok tatt meg vann over hodet. Jeg har meldt meg på en såkalt "Multicup". Det skal konkurreres i fotball, innebandy, basket og volleyball. Jeg suger i de fleste fysisiske aktiviteter, kanskje med unntak av skigåing og sykling. Jeg går på smertestillende for nakken min og er i tillegg forkjølet. Dette går til he..... Neida. Det blir en ny erfaring. Eller noe i den retning. Grunnen til at jeg har meldt meg på er for å treffe et par folk jeg ble kjent med på en speiderleir i Suldal sommeren 2005. Helt siden jeg flyttet til Stavanger har jeg lurt på jeg skal prøve å komme i kontakt med dem. Jeg er ikke den som forhaster meg, så det var først nå for en ukes tid siden at jeg fikk somlet meg til å ta kontakt. For det er jo litt dumt å bo i samme by og aldri møtes. Vel, nå har jeg stikk i strid med alle mine dårlige vaner gjort en innsats for å holde kontakten med noen, og dessuten meldt meg på en fysisk aktivitet i samme slengen. Det er neimen ikke verst. Men jeg er naturligvis livredd. Jeg hater å gjøre nye ting. Spesielt hvis det innebærer å møte nye mennesker, noe man sjelden slipper unna hvis man vil gjøre nye ting. Jaja. Uansett er det jo alltid gøy å treffe igjen folk man ikke har sett på lenge. Eller kanskje til og med ikke hadde trodd at man ville treffe igjen. Innebandy. Når jeg tenker over det, er jeg nokså god i det. Og slettes ikke så ille i basket heller. Men fotball, derimot. Jesus, assa. Og volleyball. Pfff...

På søndag blir jeg 22. Skrekk og gru. Herifra går det bare nedover. Neida. Jeg bare tuller. Eller gjør jeg?

Tidenes latterligste uhell

Tidenes latterligste uhell forløp på følgende måte:

Det var i 4-tiden sist natt at jeg lå og irriterte meg over skrålet og søppeltrancen avskummet av noen naboer jeg har nok en natt utsatte meg for. Jeg mener.. For pokkker. Man skal være bra hjernedød hvis man holder naboene våkne mellom 4 og 6 om morgenen. Natt til tirsdag! Herregud.. Men nok om det. Jeg lå altså der og irriterte meg en god stund, før jeg bestemte meg for å kikke ut stuevinduet for å finne ut hvor ulyden kom fra. Jeg åpner vinduet, kikker ut, og konstaterer at kilden til spetakkelet kommer annenstedsfra. Videre, i det jeg lukker vinduet, løsner gardinstanga (eller hva nå den greia som holder gardinene oppe heter), og hele stasen (som er ganske så tung) deiser ned og gir meg et kraftig rapp over høyre knoke, samt skamferer venstre pekefinger en smule. Smerten er intens, og jeg føler kvalm. Jeg setter meg ned på en stol foran kjøkkenbordet, og kjenner at jeg blir dårligere og dårligere. Prøver å løse det hele ved å drikke litt vann, noe som ikke hjelper det spor. Jeg tenker: Nei, det er ikke mulig. Jeg kommer vel ikke til å.. Men det er nøyaktig det jeg gjør. Jeg sitter der på stolen min, det svartner mer og mer, og jeg svimer rett og slett av! Borte vekk, natta. Det neste jeg husker, er at jeg våkner, liggende på kjøkkengulvet, nå også med en intens smerte i nakken, som jeg må ha slått i fallet. Det suser og piper, og jeg alt er uklart. Jeg ser rommet som i tåke. Jeg stavrer meg bort til senga igjen, der jeg sovner ganske fort. Vel, så fikk jeg i det minste sove tilslutt. Men snakk om tåpelig uhell. Jezuz, azza. Nakken min er heldigvis litt bedre nå. Vi hadde beleilig nok eksamen i ensembelledelse i dag tidlig. Det gikk heldigvis bra. For ordens skyld fortalte jeg om uhellet mitt, slik at ingen skulle begynne å lure om jeg skulle falle om. For i dag har jeg jammen meg vært skral. Da jeg våknet og skulle stå opp og spise frokost og liknende, måtte jeg legge meg ned igjen på senga og slappe av for ikke å svime av igjen. Men det går bedre nå. Tror ikke jeg får varige men av det hele. Forresten, da jeg kom hjem i dag, la jeg merke til at bordet hadde flyttet nokså mye på seg, så jeg slo nok nakken mot bordkanten, kan jeg tenke meg.