Landskappleiken 2009

For et par dager siden kom jeg hjem etter å ha vært på landskappleiken, eller egentlig NM i Folkemusikk, som de valgte å kalle det i år, pga. sammenslåingen av landskappleiken (kul hardingfelemusikk) og landsfestivalen (døv gammaldansmusikk, neida, jeg liker bare hardingfele en smule bedre). Fra torsdag til søndag var jeg fullstendig oppslukt i hardingfele, lausdans, kveding og alskens herligheter man opplever på kappleik, noe som førte til at Wackos bortgang (jeg snakker naturligvis om Michael Jackson) gikk meg hus forbi. Fascinerende tanke, det at jeg gikk rundt i flere dager uten å ane et døyt om en av vår tids store (og i tillegg sprø som kjeks, derav tilnavnet Wacko) popstjerners død. Jeg hadde bare hardingfele i hodet, og gadd ikke ofre hverken radio, tv eller aviser noe videre oppmerksomhet. Det var det nok ikke så mange andre som gjorde heller, for heller ikke jungeltelegrafen eller ryktebørsen nådde fram med budskapet. Selv ikke da jeg så en VG-forside (selvsagt etter at kappleiken var over) som omhandlet delingen av Wackos arv, gikk det opp noe lys for meg. Det eneste jeg tenkte var "Hvorfor pokker skal de dele arven hans nå? Han er da vel ikke død?" Senere så jeg det tilfeldigvis på en nettavis klokka 2 om natta (Ja, jeg er en av de som surfer etter meningsløse ting på nettet om natta). Faren min hadde visst en liknende opplevelse da Elvis døde, men det var pga. en fisketur.

Ellers var det usannsynlig kult på Landskappleik i år også, mye bra hardingfelespill. Fredag satt jeg og faren min i nærmere 6 timer og hørte på samtlige 42 deltakere i hardingfele seniorklasse (dvs. de som er over 18). Det tok på å sitte stille så lenge, men det var verdt det. Årets nye oppdagelse for min del var hun som kom på 2. plass i seniorklassen, Gro Marie Svidal; hun imponerte meg stort, og jeg måtte naturligvis kjøpe det nyeste (og første) albumet hennes. Årets 1. plass gikk til Jan Beitohaugen Granli, svært velfortjent. 3. plass gikk til fjorårets vinner, Olav Luksengård Mjelva, som også nylig har gitt ut sitt første album. Bra saker det og. Så fikk jeg høre at Daniel Sandén-Warg (svenske som har gjort setesdøling av seg) gir ut et nytt album om noen få dager, også denne gangen sammen med munnharpisten Sigurd Brokke, nemlig Rammeslag 2. Rammeslag (det første albumet) var sykt bra, så jeg har temmelig store forhåpninger for dette albumet også. Setesdalstradisjonen er nemlig den hardingfeletradisjonen jeg liker aller best, den er rett og slett ufattelig kul. Selvsagt finnes det andre slåtter her og der fra de andre tradisjonene som er kule også, f.eks. Sevlen og Rotneimsknut, men få av dem kommer for meg opp i høyde med Skjoldmøyslaget (både Heggland og Heddi-versjonene), den 4. gorrlausen, Gravbakken, Domedagsslåtten, Huldreslått, Dolkaren, Filleværen osv. En av de bedre tolkerne av disse er naturligvis Hallvard T. Bjørgum, min favorittspelemann. Skulle likt å dra på konsert med ham, han spiller visst i Arendal 19. august, men da er jeg dessverre i Bremen med Baltic Youth Philharmonic. Surt som bare det. I løpet av kappleiken ble det ikke bare hardingfele på meg, jeg rakk også å drite meg ut på dansegulvet et par ganger. Ingrid (som jeg kjenner fra konzen i Stavanger) var så snill å invitere meg med på et dansekurs, noe som var veldig gøy og veldig anstrengende (jeg svettet som en gris). Jeg hadde fått låne ordentlige dansesko, som jeg aldri hadde brukt før, og i en litt mislykket vending i dansen, gikk jeg nesten i bakken som en avdanket kunstløper. Skoene var jo så glatte! Følte meg som Bambi på glattisen. Men det gikk bra, jeg tråkket bare min dansepartner for anledningen på tærne en to-tre ganger. Menmen, øvelse gjør mester, du skal få en dag i mårå og bedre lykke neste gang. Sannsynligheten er stor for at jeg drar til Voss neste år, da skal Landskappleiken være der. Det vil si, hvis jeg ikke pådrar meg lungekreft eller det som verre av asbestfibrene jeg kommer i kontakt med når jeg pakker eternittaksteinen vår i to lag plast før vi kjører dem på fyllinga. Satser på at det ikke skjer.

Home again

I like to be here when I can. And when I come home cold and tired, it's nice to warm my bones beside the fire. Eller noe. I hvert er jeg hjemme. På sommerferie. Det tar litt tid å venne seg til å ha ferie, og å venne seg til å bo hjemme igjen. Jeg trenger minst 4-5 dager på å akklimatisere meg. Men nå begynner det å bli bra. Kom hjem for snart en uke siden. De siste dagene har jeg brukt på å rydde rommet mitt, etter langvarig press fra min mor. Rommet er nå så rent og ryddig som det aldri har vært, i hvert fall de siste fire årene. Jeg hadde nemlig utsatt å rydde bort alle arkene fra videregående, prøver, kladdebøker, løsark, studiebrosjyrer; en salig blanding av gammelt skrot som samlet store mengder støv. Mye er kastet, spesielt de prøvene jeg fikk under 5 på. Som regel gjaldt det religionsprøver og gymprøver. Spesielt gymprøvene og egentreningsskjemaene er til dels svært tvilsomme. Så de hiver jeg i søpla. Om prøvene blir funnet av arkeologer om noen århundrer fra nå, vil de først konstatere at de gjennomgående har nokså høye karakterer (de vet ikke at samtlige prøver under 5 er makulert av undertegnede), deretter vil de se at prøvene tilhører den kjente (fiolinist, forfatter, vitenskapsmann, statsminister, gale sektleder, oppfinner, høyhusvinduspusserkontrollør, e.l., alt etter som hva jeg ender opp som, uansett må jeg jo håpe at jeg finner en plass blant berømthetene i verdenshistorien, ikke sant?) Torstein de, von (skal jeg bli en ruvende kjempe, må jeg jo gjøre litt for å sprite opp navnet mitt) Giertsen. Forhåpentligvis vil de ikke være kjent med at en 5'er på en 3FY-prøve slett ikke er så altfor imponerende. Uansett, jeg har drukket kaffe. Jeg har lett for å la meg rive med en smule da. Rommet er i hvert fall rent og pent, og det er digg. På tide. Jeg fant klær i skapet som ikke har passet på årevis. F.eks. Sega-genseren med bilde av Sonic på, tror jeg fikk den da jeg var 5 år eller noe.

Forresten kom jeg på noe i dag. Ravel er ganske kult. Det hadde jeg nesten glemt.