Juletreff på Vinstra

Denne helgen var jeg på juletreff hos Ingvild på Vinstra, de som var med var jeg, Simon, Geir-Marius og Mari. Vi koste oss med film og guitar hero, samt hverandres selskap, kanskje spesielt det siste. Før jeg tok bussen inn til Oslo var jeg hos tannlegen, som sa jeg burde trekke alle fire visdomstennene mine. I mellomtiden skal fikk jeg noe greier jeg skulle helle på det infiserte tannkjøttet over den ene hjekselen. Da jeg kom til Oslo, traff jeg Olav, en cellist jeg kjenner litt fra NUSO 2004 i Sandefjord, jeg lå nemlig på rom med blant annet ham det året. Siden har jeg truffet ham rundt omkring, f.eks. da jeg prøvespillte i Stavanger og nå, på Karl Johan. Artig sammentreff. På lavprisekspressen oppover hadde jeg følge med Mari, og vi klarte utrolig nok å holde samtalen gående alle de ca. fire timene opp til Vinstra. Da vi kom til Vinstra møtte vi resten av gjengen på en slags pizzarestaurant, hvor jeg nøt en Dombås spesial, som besto av ost, skinke, biff, bacon og tomat. Alt det beste, med andre ord. Det ble en flott helg, alle tiders å treffe igjen folket. Skulle bare ønske det ikke ble så lang tid mellom hver gang.. Men det er problemet med å bo i et vidstrakt land.

I natt hadde jeg en rar drøm. Drømte at jeg gikk på videregående, og sang i kor, hvor hver av stemmegruppene var kledd ut som en frukt. Jeg husker ikke hvilken stemme jeg sang, men jeg var i alle fall kledd ut som en banan, og stod og sang sammen med andre som var kledd ut som bananer..

Juleferie

Ser at det er ganske lenge siden sist jeg oppdaterte denne bloggen, 26. august. Trodde ikke det var så lenge siden.. Trodde jeg hadde skrevet om da jeg var i Tyskland (nærmere bestemt Pennenmünde, usikker på stavemåten) og spillte med Baltic Youth Philharmonic, men da stemmer vel ikke det. Uansett, det var i september en gang tror jeg, vi var 6 stykker fra skolen som reiste, pluss Jan som var fiolininstruktør. Det var et bra kurs, men ikke like ferieaktig som da vi var i Riga i våres og spillte samme program. Ganske hektisk, pluss at været ikke var det beste. Men konserten gikk virkelig bra, så det var jo stas. Det kuleste med hele kurset var at industriområdet vi holdt konserten på viste seg å være samme stedet som en av levelene i Commandos: Beyond the Call of Duty, et realtime strategispill med 2. verdenskrigtema jeg brukte en hel del tid på da jeg gikk på ungdomsskolen. Da jeg kom dit, fikk jeg en merkelig følelse av å ha vært der før. Og det hadde jeg jo, bare at det var i et dataspill..

I mellomtiden har jeg blitt en hel del bedre til å spille, syns jeg selv i hvert fall. Og det er bra, for det er det man skal når man går på et konservatorium. Jeg spillte på seminar for første og annen gang, med en ukes mellomrom. Det var ganske skummelt, i hvert fall første gangen. Da jeg tok opp fiolinen, kjentes det ut som om jeg holdt i den for første gang og ikke helt visste hva jeg skulle gjøre med den. Da jeg skulle stemme, og strøk buen over strengene, tenkte jeg: Nei, dette går ikke. Men det gikk. Ganske bra, til og med. Selv om jeg følte for å skrike i redsel i det jeg begynte å spille, og da jeg spillte den første tonen, kjentes det nesten som om jeg hoppet ned i en balje med iskaldt vann. Det var faktisk mye verre enn jeg trodde. Men i det store og det hele var opplevelsen svært positiv, for jeg presenterte et stykke musikk jeg er svært glad i; Roxanas sang fra operaen Kong Roger (ja, jeg vet det høres teit ut, men det er faktisk en opera som heter det) av Karol Szymanowski, transkribert for fiolin og piano av den polske fiolinisten Paul Kochanski, for et publikum. Jeg fant et stykke fin musikk og delte det med en ansamling mennesker som tok seg tid til å høre på at jeg spillte det for dem. Det var ganske fint, syns jeg. Det høres kanskje ut som en banal fremstilling, men det å formidle musikk man tror på til andre er jo noe av det som er meningen med musikeryrket. Neste gang jeg spillte gikk det også ganske bra, og jeg var ikke halvparten så nervøs mens jeg spille som gangen før. Men opplevelsen av at jeg formidlet noe var en smule mindre, ettersom dette var et stykke mange kjenner til. Men jeg fikk mange positive tilbakemeldinger etterpå, og mye av det Harald (som holdt seminaret den dagen) sa, var veldig smart, så jeg føler jeg hadde stort utbytte av det hele.

Nå er det juleferie. Jeg hadde en del eksamener som alle gikk over all forventning, så gjenstår det bare å se hvordan resultatene blir. Er hjemme igjen. I begynnelsen var jeg litt rastløs, men det begynner å komme seg nå. Tror jeg skal prøve å finne meg en bok å lese på. Lurer litt på Harry Potter, de bøkene virker utrolig koselige. Ellers tenkte jeg å bla litt i Skandinaver i Kongo, en bok skrevet av liksomoldefaren (farmor var adoptert av denne) min, som i en periode jobbet som politioffiser i daværende Belgisk Kongo, og skrev om opplevelsene sine der i nevnte bok. Det kunne jo være interresant.. Jeg har bakt serinakaker i dag, det er etter min mening den eneste julekaken som er så god at den er verdt å bake, og det er jo ikke så rart, den består jo hovedsaklig av smør (masse), sukker (masse) og egg (litt). Selvsagt smaker deigen best, men jeg har heldigvis klart å styre slikkmunnen min såpass at det ble to fulle bokser kaker til slutt. Senere i kveld er det meningen at jeg skal lage brune pinner, som er den nest beste julekaken. Jeg bryr meg hverken om pepperkaker, sirupsnipper, krumkaker eller noen av de greiene. Men jeg vet ikke om jeg orker i kveld, jeg kjenner meg så lat og doven. Og så har jeg visdomshjekselsmerter. Igjen. De (jeg snakker altså om tennene mine) bestemte seg naturligvis for å begynne å verke i jula, når de fleste tannleger har fri. Jaja. Jeg har jo Ibux.

På fredag reiser jeg på juletreff hos Ingvild på Vinstra, for å treffe en liten Toneheimgjeng. Det tror jeg blir bra. Hei og hopp.