Ingenting er som påsketur

Kanskje jeg skulle begynne å bruke sitater fra kjente sanger som overskrift til blogginnleggene mine? I og med at dette innlegget gjelder påskeferien, tenkte jeg denne frasen fra Øystein Sunde-klassikeren påsketur kunne være passende. Selv om jeg og min faders årlige setertur ikke hadde fullt så mange komplikasjoner; f.eks. tok ikke skiene mine fyr (jfr. ..og da tok skia til Kåre fyr.). En liten dose komplikasjoner opplevde vi imidlertid. Matposen inneholdt hverken Jarlsbergost, brunost eller fenalår, men derimot en boks Sundapålegg, som jeg tenkte kunne være artig å ta med, siden det finnes Sundareklamer i nesten samtlige skriftlige publikasjoner som oppbevares på setra. Sundapålegg smaker honning med vaniljesukker og konditorfarge, og er slettes ikke verst, men ikke når det er det eneste pålegget man har. Tirsdagen, dagen før vi dro ned igjen, kom Tormod (min fetter) en tur og besøkte oss, og det var hyggelig, særlig siden vi da kunne kose oss med en boks "tropisk frukt" fra 2001. Den smakte ok, men konsistensen var meget spesiell. Da vi skulle ned igjen hadde det kommet masse våt nysnø, noe som gjorde at alt håp om gode ski gikk i vasken. Hvorfor har ikke Swix en smurning som fungerer i våt nysnø?

Dagen etter vi kom ned til bygda igjen, var det tid for det årlige Vestfjelløpet, et 3 mil langt turskirenn over fjellet. Fortsatt våt nysnø, men denne gangen med preparerte løyper, noe som gjorde skismøringen en tanke lettere. Men bare i tanken, ikke i virkeligheten. Vi prøvde med rød voks, noe som for min del ikke fungerte i det hele tatt. De 12 første kilometerne hadde jeg null feste, og da mener jeg virkelig null, aldri i skisportens verdenshistorie har ordene "null" og "feste" stemt så godt overens med virkeligheten, hvilket selvsagt var svært demotiverende, også mye på grunn av at Tormod, som sannsynligvis er i bedre form enn meg (han er jo i heimevernet og greier) og dessuten hadde igjen sølvklister fra dagen før under skiene, durte av gårde oppover bakken. Selvsagt var jeg ute av stand til å ta ham igjen, og beklageligvis var konkurranseinstinktet mitt helt ute av proporsjoner i forhold til smøreferdighetene og den fysiske formen min. Onkel Morten klarte seg også ganske bra, men han har sannsynligvis muskler i armene. 50 000 glipptak senere kom jeg på den geniale ideèn å smøre med universalklister. Dessverre klarte jeg aldri å ta igjen Tormod, men jeg fikk i det minste tatt igjen en del av bestemødrene som rant forbi meg tidligere. Da jeg kom i mål, drakk jeg en flaske solo som gjorde opp for alt slitet i sporet. Hver gledesstund du har på jord, betales skal med sorg. I dette tilfellet forhåndsbetalte jeg, og fikk gledesstunden i etterkant. En annen gledesstund som jeg satte stor pris på, var da jeg, Tormod, onkel Morten og Anne og diverse husdyr så Livets lyse side med Jack Nicholson på NRK. Alltid bra med filmkveld.

Ellers driver jeg og prøver den nye fiolinen jeg kanskje skal kjøpe nå. Jeg har ikke helt bestemt meg enda, det tar en del tid å bli kjent med det nye instrumentet, noe som i og for seg er ganske spennende. Jeg oppdager nye sider ved det hver dag. I det hele tatt syns jeg det virker utrolig lovende. Det er utvilsomt et svært godt instrument. Spørsmålet er bare om det er det rette instrumentet for meg. Sånt er jo vanskelig å vite, men det kjennes jevnt over veldig bra å spille på det, om enn ganske uvant. Men den følelsen svinner stadig.

Om et par dager huter jeg meg over til Stavanger igjen. Lurer på hvordan det blir. Sannsynligvis altfor travelt etter min smak, med eksamenstiden som banker på døren snart. Men jeg har en tendens til å være utrolig effektiv når jeg bare må, så jeg bekymrer meg egenttlig ikke så mye for teorifagene.