Etter frokost ble jeg liggende en times tid på sofaen med en bok av Murakami, og sonet rett ut. La fra meg boken. Ble liggende på ryggen med knærne pekende opp, stirrende i taket. Etter en liten stund la jeg det ene kneet over det andre, tok et dypt magedrag og pustet langsomt ut mens jeg sank dypere inn i transetilstanden jeg av og til havner i når jeg leser Murakami. Skikkelig Lucy in the sky. Hvorfor? Ingen andre forfattere har denne effekten på meg. Eller kanskje Hemingway sine noveller. Jeg glir inn i en annen lomme av virkeligheten. Reiser i tid og assosiasjoner.

Man skulle tro at jeg ville ønsket å beholde drømmetilstanden så lenge som mulig, men faktisk prøver jeg så godt jeg kan å kommme ut av den. Jeg må trene i dag, og prøver så godt jeg kan å vekke meg opp. Etter en stund lykkes jeg. Reiser meg, går et par skritt mot radioen. Skrur på. Blir stående å lytte en stund. Går et par skritt. Skal akkurat til å lure på hvor treningstøyet mitt er, før Scar Tissue med Red Hot Chili Peppers langsomt siger ut av radioen. Nye assosiasjoner. Sommeren etter videregående. Summende innsekter. Et hav av tid. Jeg legger meg ned på sofaen igjen, og bestemmer meg for å utsette treningen en liten stund til. Blir liggende å tenke at den deilige, boblende transetilstanden like mye kan være et resultat av sukker og kaffe. Så reiser jeg meg igjen, lukker opp laptopen. Bestemmer meg for å gjenopplive bloggen min, prøver å beskrive den halvt drømmende tilstanden jeg nettopp befant meg i. Unngår med en hårsbredd de fleste av de sentimentale flosklene som først dukker opp i hodet mitt. Skriver noe om bladenes grønnfarge sent i august, på den tiden man tyner ut essensen av den altfor korte sommeren før det er for sent. Leser setningen en gang til. "Tyner ut essensen av sommeren?" Den var vel litt i overkant. Backspace backspace backspace backspace. Mer backspace. Gir opp å beskrive grønnfargen i august inntil videre. Ok. Nå skal jeg trene.