Gressklipperrobot

Tidligere i dag gikk jeg forbi en hage. Deri befant det seg en av disse automatiske gressklipperne. Som en abnormt diger mutant-barkebille vraltet den frem og tilbake over gressplenen. Hah, hvem pokker kjøper sånt møl? Vet ikke vedkommende som eier hagen at det å klippe gress er tidenes beste, mest avslappende adspredelse? Det er bare en ting som er mer zen enn å klippe gress, og det er å kløyve ved. Vedkommende som gikk til anskaffelse av denne dingsen aner ikke hva vedkommende går glipp av.

Hunter

Kom over en artikkelsamling av Hunter S. Thompson på biblioteket i dag. Egentlig var jeg på utkikk etter "Fear and Loathing in Las Vegas", men da de ikke hadde den, valgte jeg heller Generation of Swine. Artiklene stammer fra 80-tallet, så dessverre er mye av konteksten heller uklar for meg. Men at jeg ikke tar alle referansene, tar jeg med knusende ro. Det som fanget meg umiddelbart, var flyten i språket hans. Rytmen. Han skriver slik at teksten får et musikalsk forløp. Heslig, brutalt og vakkert på samme tid. Nesten fristende å sammenlikne med Tom Waits.

Noen ganger har jeg slumpet til å lese bøker hvor historien i og for seg er interessant nok, men hvor musikken i selve språket mangler. Sånne bøker kan være en sann plage å komme seg igjennom. Å lese et kapittel kan være som å stampe seg gjennom en endeløs myr. Men stampe meg igjennom gjør jeg; jeg må jo vite hvordan det ender!

Jeg er ingen ekspert, men jeg mener å huske at Hunter S. Thompson tok dette meget seriøst. At han skrev av The Great Gatsby av Fitzgerald flere ganger, bare for å få rytmen i språket hans inn i fingertuppene. Vel, det hjalp.