Ekstrem tømmerhugging

Eller kanskje jeg burde si.. EKK-strem tømmerhøgging.. Jaja, uansett: Det enorme bjørketreet som i årevis har tatt sol fra hagen og næring fra det puslete kirsebærtreet, er nedfelt. Og ikke uten svetting og banning, det kan jeg love. Dette er et slikt tre som "vanlige folk", eller "folk flest", ville ha leid en treentrepenør eller liknende, for å felle, grunnet at treet krenger faretruende i retning naboens nye garasje. Jeg så for meg, i skrekk, hvordan jeg og faren min ville stå der, med fårete smil, etter at treet grundig hadde boret seg gjennom taket på nevnte garasje, naboen full krigsdans osv. Likefullt nektet faren min å sløse bort penger på slikt. Så, hva gjør vi for å hindre trebeistet i å drive hærverk? Jo, et tau, en kjetting og en vinsj. Tauet festes i stammen på "offeret", kjetting solid ankret i et annet tre 50 meter borte, og vinsjen i midten. Men hvordan feste tauet i stammen? Stige? Ja, først stige, og deretter klatre som en annen hobby-tarsan så høyt opp i treet som rå er.

Jeg meldte meg frivillig, under påskudd av å være mer "myk og smidig" enn min far, noe som i og for seg sikkert stemmer. Som sagt, så gjort, jeg klatret kjekt opp stigen og opp i treet, og ettersom jeg fjernet meg lenger og lenger fra bakken, begynte jeg å føle meg mindre og mindre kjekk, mindre og mindre myk, og mindre og mindre smidig. Jeg klamret meg skjelvende til stammen, i det faren min uttalte følgende velvalgte ord: "Jaja, høyder har vel aldri vært Teigumfamiliens sterke side.." hvorpå jeg surt repliserte "Du hjelper ikke akkurat til ved å snakke sånn!" Men, sant nok, såvidt meg bekjent lider nesten samtlige personer på morsiden av familien min av høydeskrekk. Og desverre kunne jeg kjenne, jo lenger jeg befant meg der oppe, at jeg nok tilhører denne gruppen av nesten samtlige, som liker seg best på bakken. Neinei, du må høyere opp! OK, sa jeg, men egentlig hadde jeg ikke lyst til å bevege meg hverken opp eller ned. Jeg fant en ny gren og gripe tak i, heiste meg lenger opp, pustet ut et øyeblikk, og slang tauet to ganger rundt stammen, før jeg med mye møye fullførte verket med en dugelig mengde halvstikk, ved å ta i bruk en hånd jeg helst skulle brukt til å klamre meg fast med. Men, den som intet våger intet vinner, og ikke f*en om jeg klatrer opp igjen hvis knuten ikke duger. Så, best å sørge for at knuten duger, med andre ord. Under treet hadde det i mellomtiden samlet seg et lite publikum bestående av en gjeng nysgjerrige naboer. Det hjalp heller ikke. Kneet mitt dirret som en buestreng. Omsider fikk jeg stavret meg nedover igjen, veldig sakte, og veldig sikkert. Jeg stod på bakken igjen, glad for å være i live.

Resten av tømmerhuggingen forløp udramatisk. Faren min brukte tømmerhuggeregenskapene sine til å gjøre diverse triks med øks og kiler for å få treet til å falle i riktig retning, og jeg sto i andre enden og dro til med vinsjen for å trekke treet i riktig retning. Ved hjelp av våre forente krefter, kløkter og egenskaper, falt monstertreet, kl. 18:30, den 19. april. Alt som gikk med, var et par planker i hagegjerdet. Boooo-jaaah!!