Meh.

Ja, nå er det sånn, at ryggen min skranter. I en alder av 26 år føler jeg meg som en temmelig sprek 82-åring. Sannsynligvis er det for en hel del min egen feil, da jeg, fehodet, trodde at 10 minutter svømming og 35 minutters badstue to ganger i uka er nok trening for en fiolinist. Vel, jeg kan forsikre dere alle: Det er det ikke, med mindre man er velsignet med uforholdsmessig gode gener. I påsken kjente jeg, at jeg ikke bare hadde vondt i korsryggen, som jeg hadde hatt i noen måneder allerede, jo; nå også smerter nedover beinet, ofte helt ut i tærne. Samt en (for meg, da) uforklarlig nummenhet i store deler av beinet. På legevakta sa den stakkars slitne vakthavende legen at jeg mest sannsynlig hadde isjias. Senere, da jeg begynte i fysioterapi, sa vedkommende fysioterapeut at det mest sannsynlig ikke er det, men noe som likner. Jeg var flink og gjorde øvelsene mine, og i løpet av en måneds tid trengte jeg ikke lenger og ligge å spise frokost. Siden har det vært litt opp og ned, nå er det november, og jeg har enda ikke blitt bra igjen. Derfor har jeg besluttet å ta permisjon fra studiene så lenge det trengs for å bli frisk igjen. Lenge syns jeg det var en vanskelig beslutning, men da jeg for en tre ukers tid siden i tillegg til ryggsmertene begynte å få vondt i fingrene, ble plutselig valget meget enkelt. Jeg er neppe den første fiolinisten som får vondt i fingrene, men jeg tror temmelig sikkert at man lettere kan utvikle senebetennelse og denslags hvis man har vondt både her og der, og likevel er så tett i pappen at man fortsetter å øve. Det er i hvert fall en feil jeg aldri skal gjøre igjen. Forhåpentligvis ga jeg meg i tide, men jeg strakk nok strikken vel langt denne gangen. Fingrene har heldigvis blitt langsomt bedre, men jeg kommer til å ligge langt unna den fiolinen før jeg har blitt en hel del bedre igjen.

Hva skal jeg gjøre i mellomtiden? Jo, kopiere noter for kammerorkesteret på skolen, samt jobbe på biblioteket. Og hvem vet, kanskje en eller annen kulturskole kunne være interessert i å hyre meg som vikar? Riktignok har jeg aldri undervist før (hvis man ser bortifra de 15 minuttene på Toneheim jeg brukte til å prøve og lære min venn Simon å spille bratsj), men en gang må jo være den første. Og så skal jeg trene, helt til jeg blir frisk igjen. For det må jeg. Jeg må spille igjen. I bare tre uker har jeg vært ute av spill, og allerede fantaserer jeg om å spille dess-dur treklanger, eller bare spille den samme tonen lenge, og utforske klangmulighetene i den. En fet, saftig vibrerende tone høyt oppe på g-strengen.. Jeg må bli frisk. Jeg skal bli frisk!