Å skrive

Kunne jeg blitt forfatter? Nesten så lenge jeg har kunnet skrive, har jeg fått høre at jeg skriver bra. Selvsagt sett bortifra helt til å begynne med, hvor alt jeg kunne prestere var "se sola, sa ola" og liknende. På barneskolen var det morsomt å skrive stil (tror det fortsatt het det den gangen, kanskje gjør det det fortsatt), for ettersom jeg husker, sto vi fortsatt nokså fritt til å skrive om det vi ville. Sterkt influert av Roald Dahl og Vazelina Bilopphøggers skrev jeg i 7. klasse (eller kanskje 6.?) mitt Magnum Opus (hvis det er lov å si) hva fantastiske fortellinger angår. Den het Rolf Paulsen nr. 9 (jfr. Vazelinas superhit om Rolf Paulsen som alltid ble nummer 9), og handlet så vidt jeg husker om en kannibalviking med sansen for heller lugubre utpressingsmetoder. Handlingen forøvrig husker jeg svært lite av, bortsett fra slutten; Rolf Paulsens foreldre blir spist opp av et neshorn som hadde rømt fra sirkus. Ren og skjær plagiat. På ungdomsskolen og videregående måtte vi "holde oss til oppgaven", "besvare problemstillingen" og "greie ut", noe jeg aldri ble noen særlig tilhenger av. Helst ville jeg skrive hva pokker jeg ville, men det ble det gradvis slutt på. I begynnelsen fortsatte jeg som før, men passet alltid på å holde en liten tå innenfor det avgrensede oppgaveområdet, før jeg på videregående gav totalt etter for karakterjaget og i større og større grad gjorde som jeg fikk beskjed om. En og annen gang beveget jeg meg tilbake til gamle skrivefakter, men da gikk naturligvis karakteren ned. Og sånt noe kunne jeg ikke ta sjansen på; tenk om snittet ikke holdt til sivilingeniørstudiet jeg hadde peilet meg inn på?

Egentlig vil jeg ikke påstå at skolen drepte lysten min til å skrive. Men hvorfor kunne ikke kreativ, frittassosierende diktning vært en del av undervisningen? Hvorfor kunne det ikke ha blitt oppmuntret? På den annen side, når jeg en sjelden gang fikk muligheten til faktisk å skrive hva jeg ville, brukte jeg som regel å få fullstendig skrivesperre. Husker jeg leste noe om at Igor Stravinsky sa han komponerte best når han gav seg selv strenge regler og retningslinjer. Tror kanskje det var noenlunde på samme måte med meg. Fikk jeg en snever oppgavetekst, gikk det som regel en faen i meg, og jeg kunne få mange av de sprøeste ideene mine på den måten.

Sannsynligvis har jeg altfor høye tanker om min egen skriving. Tviler sterkt på at jeg ville klare å finne noe å skrive om som et bredt spekter av befolkningen ville ha glede av å lese. Aner virkelig ikke hva det skulle vært. Å bli en god forfatter krever sannsynligvis mer av et menneske enn jeg klarer å forestille meg.