Salzburg - del 4

Velkommen skal du være, til dette hundrede innlegget i Torsteins blogg. Her kommer nok noen linjer meningsløst pjatt, eller egentlig vil jeg helst bruke ordet lettbeint, men jeg tror kanskje RR har patent på det ordet. Så, her kommer det:

Salzburg, del 4. Et relativt kort kapittel, ettersom jeg pga. semesterferien i februar kommer til å oppholde meg i Stavanger fom. kommende lørdag. Gleder meg til det, treffe igjen folk etc. Blir bra. Uansett, her har jeg stort sett gjort det jeg pleier, nemlig øve, ha fiolintime, spise, sove, selvsagt ispedd større eller mindre doser sosialisering, i form av konserter, filmkvelder, bursdagsfester, bartefester (vel, bare èn) etc. Sist onsdag hørte jeg Wiener Symfoniker i Gr. Festspielhaus, og det var rett og slett en utrolig bra konsert. Disse Østerrikske orkesterne, altså. Fatter ikke at det går an å spille så vanvittig presist på alle måter. Foreløpig har jeg hørt Brucknerorchester Linz, Orchester der Tiroler Festspiele, Camerata Salzburg, og nå sist altså Wiensymfoniker. Alle sammen spillte de utrolig nøyaktig, elegant og raffinert. Fascinerende. Jeg har hørt enkelte som påstår at denne nærmest maniske perfeksjonismen når det gjelder små detaljer man finner i disse orkesterne i enkelte tilfeller, går utover f.eks. frasering, at flyten i musikken blir en smule redusert. Jeg kan muligens være litt enig i det, noen ganger. Tror jeg. Men, jeg likte som sagt Wiener Symfoniker veldig godt, spesielt Mozart symfoni no. 41. Tror aldri jeg har hørt Mozart bli spillt så utrolig luftig og elegant og presist og fantastisk noen gang! Brahms 4. etter pause var også utrolig flott, men for meg var det førstnevnte verk som imponerte mest. Kanskje er det ikke så overraskende at et orkester fra Wien vet hvordan man spiller Mozart.

I går og førr' dagen (for å si det på godt Gøssdalsk) har det vært en gjeng gærne sveitsere som raver rundt i byen med tåpelige karnevalsdrakter og tuter som gale på alskens korpsinstrumenter (fortrinnsvis messing). Grusomt! Korps kan være ganske så OK, hvis medlemmene i korpset faktisk kan spille, men dette er noe av det aller, aller, aller værste skrålet jeg har hørt i hele mitt liv. Og det er umulig å slippe unna! De er overalt! AAAAAAA!! Det høres egentlig ikke ut som et korps i det hele tatt, det høres ut som 100 griser på vei til slaktehuset (og som på en eller annen mystisk, overnaturlig måte har skjønt hvor de er på vei) som står og vræler alt de kan i hver sin ropert. Men nå tror jeg heldigvis galehusekskursonen er over for denne gang. Og, skal jeg tro de som har greie på det rett, er det ti år til neste gang, og da er jeg neppe her.

Jaja, nå skal jeg hjem og lage middag, for så å ta på meg slåbråkk og legge meg som et slakt på senga og høre radioresepsjonspodcast mens jeg nipper til utsøkt økologisk peppermyntete. Litt må man jo unne seg.