Macao

I dag møtte jeg kulturministeren, men likevel er det mest interessante som skjedde samtalen jeg hadde med en fyr fra Macao. Forresten bor jeg i Alta nå. Visste du at Macao, nå i Kina, fram til så sent som 1999 var en portugisisk koloni?

Etter frokost ble jeg liggende en times tid på sofaen med en bok av Murakami, og sonet rett ut. La fra meg boken. Ble liggende på ryggen med knærne pekende opp, stirrende i taket. Etter en liten stund la jeg det ene kneet over det andre, tok et dypt magedrag og pustet langsomt ut mens jeg sank dypere inn i transetilstanden jeg av og til havner i når jeg leser Murakami. Skikkelig Lucy in the sky. Hvorfor? Ingen andre forfattere har denne effekten på meg. Eller kanskje Hemingway sine noveller. Jeg glir inn i en annen lomme av virkeligheten. Reiser i tid og assosiasjoner.

Man skulle tro at jeg ville ønsket å beholde drømmetilstanden så lenge som mulig, men faktisk prøver jeg så godt jeg kan å kommme ut av den. Jeg må trene i dag, og prøver så godt jeg kan å vekke meg opp. Etter en stund lykkes jeg. Reiser meg, går et par skritt mot radioen. Skrur på. Blir stående å lytte en stund. Går et par skritt. Skal akkurat til å lure på hvor treningstøyet mitt er, før Scar Tissue med Red Hot Chili Peppers langsomt siger ut av radioen. Nye assosiasjoner. Sommeren etter videregående. Summende innsekter. Et hav av tid. Jeg legger meg ned på sofaen igjen, og bestemmer meg for å utsette treningen en liten stund til. Blir liggende å tenke at den deilige, boblende transetilstanden like mye kan være et resultat av sukker og kaffe. Så reiser jeg meg igjen, lukker opp laptopen. Bestemmer meg for å gjenopplive bloggen min, prøver å beskrive den halvt drømmende tilstanden jeg nettopp befant meg i. Unngår med en hårsbredd de fleste av de sentimentale flosklene som først dukker opp i hodet mitt. Skriver noe om bladenes grønnfarge sent i august, på den tiden man tyner ut essensen av den altfor korte sommeren før det er for sent. Leser setningen en gang til. "Tyner ut essensen av sommeren?" Den var vel litt i overkant. Backspace backspace backspace backspace. Mer backspace. Gir opp å beskrive grønnfargen i august inntil videre. Ok. Nå skal jeg trene.

Korkonsert

Dro på en korkonsert i kveld. I utgangspunktet mest for å være snill; jeg var sliten og sofaen fristet mer. Men, det ble til at jeg dro. På veien dit tenkte jeg "Jeg må slutte å hele tiden si ja til å dra på konserter; hvorfor tvinge seg opp når man egentlig er for trøtt?" Da jeg kom inn i salen, ble jeg hjertelig mottatt av en bekjent i koret.(Jada,"bekjent" og "hjertelig mottatt". Jeg vet det.)Noe senere begynte konserten. Først ut var et finsk (strengt tatt finlands-svensk, akkurat som Sibelius) studentkor. Av både høyst forklarlige (finnene var helt rå til å synge) og uforklarlige (den mystiske blandingen av musikk, omstendigheter og mental tilstand) grunner, ble jeg umiddelbart meget sterkt grepet av den klokkerene og fyldige korklangen. Det viste seg raskt å bli en av de sterkeste musikkopplevelsene jeg har hatt på veldig, veldig lang tid. Det er noe, det. Disse uhyre sjeldne musikkopplevelsene, der musikken griper deg, fyller deg og får deg til å sveve av sted, og hele deg bobler over av glede og sorg. Jeg trodde ikke jeg var i stand til å føle så sterkt i møte med musikk lenger, men jeg tok rett og slett grundig feil. Etter finnene sang et norsk studentkor, som også sang meget bra. I det hele tatt hadde jeg, helt tilfeldig og fullstendig uventet, en knallbra musikkopplevelse. Flaks.

Gåsemor forteller

Gåsemor forteller - eller egentlig Ma Mere l'Oye - er et nydelig stykke musikk av Maurice Ravel som passer perfekt på en nydelig sommerettermiddag som denne. Opprinnelsen til stykket kjenner jeg ikke; jeg tør ikke engang strekke meg så langt som å si at det er en ballettsuite, men det spiller ingen rolle. Desto viktigere er det at suiten har en av de fineste fiolinsoloene jeg vet om i hele orkesterlitteraturen.

Gressklipperrobot

Tidligere i dag gikk jeg forbi en hage. Deri befant det seg en av disse automatiske gressklipperne. Som en abnormt diger mutant-barkebille vraltet den frem og tilbake over gressplenen. Hah, hvem pokker kjøper sånt møl? Vet ikke vedkommende som eier hagen at det å klippe gress er tidenes beste, mest avslappende adspredelse? Det er bare en ting som er mer zen enn å klippe gress, og det er å kløyve ved. Vedkommende som gikk til anskaffelse av denne dingsen aner ikke hva vedkommende går glipp av.

Hunter

Kom over en artikkelsamling av Hunter S. Thompson på biblioteket i dag. Egentlig var jeg på utkikk etter "Fear and Loathing in Las Vegas", men da de ikke hadde den, valgte jeg heller Generation of Swine. Artiklene stammer fra 80-tallet, så dessverre er mye av konteksten heller uklar for meg. Men at jeg ikke tar alle referansene, tar jeg med knusende ro. Det som fanget meg umiddelbart, var flyten i språket hans. Rytmen. Han skriver slik at teksten får et musikalsk forløp. Heslig, brutalt og vakkert på samme tid. Nesten fristende å sammenlikne med Tom Waits.

Noen ganger har jeg slumpet til å lese bøker hvor historien i og for seg er interessant nok, men hvor musikken i selve språket mangler. Sånne bøker kan være en sann plage å komme seg igjennom. Å lese et kapittel kan være som å stampe seg gjennom en endeløs myr. Men stampe meg igjennom gjør jeg; jeg må jo vite hvordan det ender!

Jeg er ingen ekspert, men jeg mener å huske at Hunter S. Thompson tok dette meget seriøst. At han skrev av The Great Gatsby av Fitzgerald flere ganger, bare for å få rytmen i språket hans inn i fingertuppene. Vel, det hjalp.

Å skrive

Kunne jeg blitt forfatter? Nesten så lenge jeg har kunnet skrive, har jeg fått høre at jeg skriver bra. Selvsagt sett bortifra helt til å begynne med, hvor alt jeg kunne prestere var "se sola, sa ola" og liknende. På barneskolen var det morsomt å skrive stil (tror det fortsatt het det den gangen, kanskje gjør det det fortsatt), for ettersom jeg husker, sto vi fortsatt nokså fritt til å skrive om det vi ville. Sterkt influert av Roald Dahl og Vazelina Bilopphøggers skrev jeg i 7. klasse (eller kanskje 6.?) mitt Magnum Opus (hvis det er lov å si) hva fantastiske fortellinger angår. Den het Rolf Paulsen nr. 9 (jfr. Vazelinas superhit om Rolf Paulsen som alltid ble nummer 9), og handlet så vidt jeg husker om en kannibalviking med sansen for heller lugubre utpressingsmetoder. Handlingen forøvrig husker jeg svært lite av, bortsett fra slutten; Rolf Paulsens foreldre blir spist opp av et neshorn som hadde rømt fra sirkus. Ren og skjær plagiat. På ungdomsskolen og videregående måtte vi "holde oss til oppgaven", "besvare problemstillingen" og "greie ut", noe jeg aldri ble noen særlig tilhenger av. Helst ville jeg skrive hva pokker jeg ville, men det ble det gradvis slutt på. I begynnelsen fortsatte jeg som før, men passet alltid på å holde en liten tå innenfor det avgrensede oppgaveområdet, før jeg på videregående gav totalt etter for karakterjaget og i større og større grad gjorde som jeg fikk beskjed om. En og annen gang beveget jeg meg tilbake til gamle skrivefakter, men da gikk naturligvis karakteren ned. Og sånt noe kunne jeg ikke ta sjansen på; tenk om snittet ikke holdt til sivilingeniørstudiet jeg hadde peilet meg inn på?

Egentlig vil jeg ikke påstå at skolen drepte lysten min til å skrive. Men hvorfor kunne ikke kreativ, frittassosierende diktning vært en del av undervisningen? Hvorfor kunne det ikke ha blitt oppmuntret? På den annen side, når jeg en sjelden gang fikk muligheten til faktisk å skrive hva jeg ville, brukte jeg som regel å få fullstendig skrivesperre. Husker jeg leste noe om at Igor Stravinsky sa han komponerte best når han gav seg selv strenge regler og retningslinjer. Tror kanskje det var noenlunde på samme måte med meg. Fikk jeg en snever oppgavetekst, gikk det som regel en faen i meg, og jeg kunne få mange av de sprøeste ideene mine på den måten.

Sannsynligvis har jeg altfor høye tanker om min egen skriving. Tviler sterkt på at jeg ville klare å finne noe å skrive om som et bredt spekter av befolkningen ville ha glede av å lese. Aner virkelig ikke hva det skulle vært. Å bli en god forfatter krever sannsynligvis mer av et menneske enn jeg klarer å forestille meg.