Arnold Bax

Arnold Bax er ikke så dum. Britisk komponist, aldri hørt om ham. Før i går kveld, hvor jeg så at TSO skulle spille et tonedikt av ham, Tintagel, som er en musikalsk beskrivelse av et naturskjønt område i Cornwall hvor han dro i 1917 sammen med sin elskerinne for å prøve å glemme dystre krigsrapporter og et skrantende ekteskap. Da han kom tilbake til London skrev han dette tonediktet, og blandet inntrykkene derfra med myter og sagn fra området. Det hele resulterte i en ytterst naturromantisk smørje som jeg satte veldig stor pris på. Den egentlig grunnen til at jeg dro var Vaughn Williams sin fiolin fiolinrapsodi The Lark Ascending, eller lerken stiger opp, som jeg har hørt veldig mye på helt siden jeg for mange år siden kjøpte meg Peter Warlocks Capriolsuite på CD (ja, jeg innrømmer det, jeg var ansvarlig for at strykerne på Toneheim spillte Capriolsuite), hvor lerken og veldig mange andre fine stykker befant seg. Jeg kan ikke noe for det. Jeg rett og slett elsker å høre på britiske komponisters rosemaling av det britiske landskapet. Two english idylls. The banks of green willow. Jeg sluker dem alle. Jeg smelter totalt når jeg hører sånn musikk. Jeg er håpløs. Men jeg elsker det.