Toneheimkonsert

I går kveld var jeg på Toneheimkonsert med turneen til kammerkor, jentekor og strykere, i Lademoen kirke. Konserten var i samarbeid med Leinstrand Songlag.

En utrolig flott konsert! Det er noe spesielt med korsang, som virker utrolig sterkt på meg. Det første nummeret tenkte jeg ikke noe særlig over, men etter det sang Leinstrand Songlag Gabriellas song fra filmen Så som i himmelen. Da kom tårene. Jeg begynte rett og slett å grine som en liten unge. Litt flaut, men sånn er det. Antakeligvis mye pga. at jentekoret sang den på Toneheim, og kanskje også litt fordi jeg så filmen i Prestegården, og ikke minst fordi det er en utrolig vakker sang. Tårer ble det også da de sang Shennandoah til slutt, skjønt ikke like ille. Når jeg havner i kontakt med en sånn blanding av musikk, følelser, minner etc, blir jeg veldig lett rørt. De forskjellige korene sang mange andre sanger, blant annet Bring him home, hvor jeg også tok til tårene, og en Nystedt-sang, I am my brothers keeper, som jeg syns var utrolig kul.

Strykerne imponerte meg, spesielt solistene i Vivaldi konsert for 2 celli. Strykergruppen er nok en hel del bedre enn vi var. Mye på grunn av en solid cellistgruppe, og et generelt mer jevnt nivå. Vivaldi kan være utrolig kult, selv om han naturligvis har skrevet mye likt. Jeg syns i hvert fall den var tøff.

Kjempefin konsert. Korsang er... Ja, hva kan man si? Den ultimate utrykksformen for menneskelig musikalitet, men nå danser jeg med arkitektur, og det vil jeg helst unngå.