Funkadelic

I går, da jeg skulle til Geir for å se film, skjedde det en del ugreie. Først måtte jeg stå å vente i et kvarter på bussholdeplassen. Så kom omsider bussen, men den var så forsinket at jeg ikke rakk buss 8 mot Risvollan. Den stoppet i absolutt alle lyskryss, på alle bussholdeplasser og ved minst halvparten av holdeplassene ventet den på etternølere som kom pesende lenger bak i gata. I løpet av denne bussturen rakk jeg å bli vannvittig frustrert. Det var varmt, og jeg så stadig på klokka. Jeg tenkte: "For helvete, skal du stoppe her også? Nei, kjør da, din treige faen, jeg rekker ikke bussen min, etc." Da bussen omsider kom til Munkegata, var jeg allerede to minutter for seint ut. Men jeg bestemte meg likevel for å gjøre et tappert forsøk. Jeg løp alt jeg kunne gjennom en bakgate til den neste bussholdeplassen. For sent, ingen buss 8. Men så så jeg til høyre. Og der var den. Med mine siste krefter spurtet jeg bort og banket på bussdøra og signaliserte ad kroppsspråk at jeg gjerne ville på bussen. Jeg var på det tidspunktet glad og lettet over at jeg hadde rukket buss 8 likevel. Mitt sinne og min frustrasjon steg derfor til uante høyder da bussjåføren i det jeg banket på så meg inn i øynene og ristet på hodet, for så å kjøre sin vei. Jeg snudde meg, og gikk med knyttede never tilbake til Munkegata igjen, mens jeg lyste allskens forbannelser over den forbanna kuken av en bussjåfør, som etter alt jeg hadde vært gjennom ikke ville la meg slippe på. Måtte han syde i sitt eget fett, måtte all verdens redsler, ulykker, pinsler og uhumskheter med kraften av ti tusen tyfoner ramme den ynkelige unnskyldningen av en sjel etc. Mitt sydende raseri var så ufattelig at det er vanskelig å beskrive. Jeg er vanligvis en rolig fyr, men når bussen jeg tar ned til sentrum er så vannvittig treig, og den bussen jeg skal ta fra sentrum er så vannvittig punktlig.. Vel, som sagt gikk jeg i retning Munkegata igjen, og mens jeg gikk, kjølnet raseriet mitt langsomt. Jeg gikk inn på Platekompaniet, og lette litt rundt i cd-hyllene. Så falt blikket mitt på en mildt sagt fargerikt cd-cover: "Funkadelic - The U.S. Funk mob" med albumet Hardcore Jollies. Musikken er, tja, hva kan man si? Funky. Jeg har hørt gjennom cd'n et par ganger. Det er bra saker. Likner ikke på noe musikk jeg har på cd fra før i hvert fall. If you got funk, you got style.. Hadde jeg rukket bussen, ville jeg ikke kjøpt albumet. Jeg er ikke lenger sur på bussjåføren som ikke slapp meg på. Det gjelder å gjøre det beste ut av det.