Funderinger over blåbær

Da jeg gikk tur i skogen i dag, kom jeg til å tenke på dette med blåbær, og hvordan de formerer seg og sprer frøene sine. Og forsåvidt alle andre bær, som for eksempel markjordbær, som det også finnes mye av nå for tiden. De fleste vet hvordan bærene sprer frøene sine; de blir spist av et pattedyr, bærene blir fordøyd, og ut kommer frøene igjen, der det aktuelle pattedyret, det være seg rev, menneske eller ekorn (de tar seg vel av og til et bær eller to de og) måtte velge å legge fra seg sluttproduktet. Først tenkte jeg at vi mennesker i det moderne samfunn snyter bærene denne spredningsmuligheten når vi plukker og spiser bær ute, og deretter kabler hjemme. De brune ørrettene vi slipper ut i porselensbekkene våre havner stort sett på renseanlegg, og noen ganger blir det laget gjødsel av dem. Men, gjødselen brukes på steder der frøene grunnet sprøytemidler ment å holde uhumskheter som blåbærlyng borte aldri gis noen sjanse til å gro til flotte blåbærbusker. Og så tenkte jeg, at de naturlig utvalg-ansvarlige i blåbærsamfunnet over tid burde søke å gjøre de bærene som ser mest appetittvekkende ut for mennesker, så lakserende som overhodet mulig, for på denne måten å hindre at de dyrebare frøene havner utenfor markagrensa. På fjellet har en koalisjon av krekling og molter gått sammen med myrvann for å skape en liknende effekt, dessverre kun begrenset til de av menneskeslekten som er så tette i pappen at de faktisk har i seg myrvann. Denne strategien bygger også på prinsippet om naturlig utvalg.