Kj-lyden

For en stund siden leste jeg en artikkel som handlet om at dagens unge har problemer med å uttale kj-lyden. Kino blir sjino, kjøre blir sjøre. En språkforsker kunne fortelle at dette kunne sees på som en naturlig utvikling, der den yngre generasjon stadig velger minste motstands vei språklig sett, og dermed gradvis utraderer språklige nyanser som f.eks. skillet mellom sj og kj. Videre kunne han fortelle at vi for 700 år siden hadde langt flere varianter av kj-lyden, nærmere bestemt seks, og at bortfallet av kj-lyd kun var siste etappe i denne utviklingen. Eller spikeren i kista, hvis du spør meg. Nå er jeg riktignok håpløst bakstreversk, men sjino? Jeg skal sjøpe sjede til sjærsten min? Det høres helt forjævlig ut. Og seks forskjellige frikativer (som jeg kunne lære i nrk-artikkelen at de forskjellige kj-lydene heter. Bare gå inn på nrk.no og søk på "sj-lyden".) høres helt fantastisk ut! Om noe, så burde de heller gjeninnføres. Vi burde gjøre som danskene. Der settes barna to år tilbake i utvikling (sammenliknet med barn i andre land) for å lære seg alle de rare lydene danskene lager i bunnen av halsen (jeg er ikke rasistisk overfor dansker, jeg elsker dansker, noen av mine beste venner er dansker). Vi har virkelig noe å lære her. Jeg vet ikke hvordan de får det til i Danmark, men en eller annen form for boot-camp ville passe bra. Kontakt TV Norge, og vips, du har et realityprogram som virkelig er verdt å se. Sj-kj-camp, kunne det hett.